— Man skulde tro hun var iferd med å drukne i badekaret.
— Så telefoner efter en annen! befalte videre Vivianas stemme innenfra.
Og straks efter tilføiet hun:
— Deres kollega, landbruksministeren, blir naturligvis med!
— Landbruksministeren, det må være Dem, sa dr. Ebner muntert, blir De med på Grand til en liten frokost-middag? Kanskje kommer min frue og med.
Kjeldsen takket:
— Jeg går gjerne med. Jo, det er mig som er landbruksministeren. I løpet av min samtale med Viviana har jeg vært landbrukskandidat også. Men også biskop.
— Det er igjen Deres borgerlige utseende, sa dr. Ebner, han gikk hen til telefonen og ringte en drosjestasjon op.
Han opgav i telefonen madame Vivianas adresse, men før han fikk nevnt hennes telefonnummer, sa Kjeldsen rapt:
— Det er nr. 52434.
— De synes virkelig å interessere Dem sterkt for dette telefonnummer.
— Ja.
— Men man kan jo lære det utenat i telefonkatalogen. Det står der.
— Ja. Det står i katalogen. Derfra har jeg det.
. . . Da de tre kjørte op ved Grand Hotel i Rosenkrantzgaten, løp en avisgutt med middagsavisene til.
