Dr. Ebner forandret med ett tone og blev helt
vennlig.
— Hvad synes De ellers om Viviana, spurte han. Er det vanskelig å få henne til å forklare sig?
— I begynnelsen fant jeg henne avskyelig. Kokett. Dukkeaktig. Tåpelig. Jeg satt her og angret på, at jeg var gått selv og ikke isteden hadde fått en annen til det, for eksempel Dem.
— De mener altså, at jeg har lettere for å tale med et slikt kokett vesen?
— Ja.
— Takk, det er kanskje riktig, sa Ebner og lo, jeg finner at De virker stadig mer borgerlig tillitvekkende. Men det var altså i begynnelsen at konversasjonen gikk så trådt. Og senere?
— Senere gikk det bedre. Senere, da hun begynte å røbe sig.
Dr. Ebner fløitet svakt ut i luften.
— Viviana røbe sig, mumlet han tvilende, hm . . .
— Men det er ganske sikkert at hun allikevel skjuler noget. Hun er overordentlig redd for noget. Og det er dette hun er redd for, som hun søker å skjule.
— Jeg kjenner Viviana temmelig godt. Hun er et meget komplisert vesen. Hun elsker å bluffe. Og hun er slu. Og fremforalt elsker hun sensasjoner. Hvis det kunde lykkes henne å bli blandet op i en eller annen opsiktsvekkende forbrytelse, vilde hun være henrykt. Kanskje drømmer hun allerede om de toaletter hun skal optre i for skranken.
— Ak, hvad betyr alt dette, svarte Kjeldsen, det
