Portieren hadde allerede nøklen i hånden.
– Det er lett å se efter, sa han, jeg forutsetter at forbudet ikke gjelder oss, når vi går sammen.
I den lange korridoren brente et ensomt lys, og portieren mumlet noe om at alle gjestene var kommet inn.
Så stakk han nøklen i låsen og vred om. Han trykket ned håndtaket, men døren lot sig ikke åpne. Forskrekket vendte han sig mot kriminalbetjenten og sa hviskende:
– Besynderlig, slåen er skjøvet for innenfra.
– Det er nok ikke så rart, svarte Stephanson, det er et menneske der inne.
– Hvad skal vi gjøre? spurte portieren.
– Ganske enkelt, vi åpner døren.
– Med makt? Det kan det ikke være tale om. Det kan jeg ikke overta ansvaret for.
– Det behøver slett ikke være så alvorlig, sa Stephanson, vi er ikke så gammeldagse lenger. Hør nå: Jeg blir stående her. De går ned til portiers losjen og ringer til kriminalavdelingen. Nummer 26302. Be om å få snakke med Linzell. Han kan være her om fem minutter.
Stephanson lenet sig mot veggen, tett inn til døren og lyttet. Det var umulig å høre noe derinnefra, for det første var det teppe på gulvene, og dessuten var det en liten lukket entré innenfor døren. Men da han hadde stått og lyttet et par minutter, hørte han allikevel en lyd – og den lyden fikk ham til å gripe i lommen efter revolveren.
Den indre døren var forsiktig blitt åpnet.
Kriminalbetjenten stod og ventet spent.
Efter et minutts forløp blev døren der innenfor lukket igjen like forsiktig som den var blitt åpnet. Men det var jo umulig for Stephanson å vite, om
