– Kappen? spurte han.
– Han var nemlig enarmet.
– De må forklare Dem nærmere, sa Gøsta Ericson strengt. Kriminalbetjenten svarte med et spørsmål–
– Kjenner De hotell «Tripolis»?
Skuespillerens souper.
Gøsta Ericson kjente hvordan nervene falt til ro. Han gikk bort til hustelefonen og tilkalte hovmesteren. Han tenkte sig om: Brevet? Det har naturligvis vært fra den fremmede. Det hele har vel bare vært en tilfeldig utflukt med en gammel bekjent, et reisebekjentskap. En enarmet? Hm.
Gøsta Ericson bad Stephanson ta plass.
– Jeg kommer til å tenke på at De må være sulten, sa han, hvad sier De om vi spiste litt?
Han hadde plutselig fått igjen matlysten. Fru Theresas tilbakekomst beroliget ham så sterkt at det grøsset i ham da han tenkte på hvordan han hadde behandlet aftensmåltidet på Grand. Med det gode humør kom igjen hans nesten kunstneriske lyst til å komponere menyer. Hovmesteren stod og skrev og hørte på ham med den største tilfredsstillelse. Hvem er det som påstår at man spiser for tungt og for alvorlig i Norden? Det må være de som tenker på grufulle skogeierselskaper og andre brakkmiddager. Men et måltid i Norden, sammensatt med inspirasjon, kan ofte være fint og charmerende som selve den flyvende korte nordiske sommer, vi har jo alle ingrediensene for hånden, skjærgårdsfisken, dyphavsrekene, krepsen, rypen som dufter av fjellyng. . . Det var
| 79 |
