Gøsta Ericson kunde ikke lenger skjule sin uro,
og reiste sig fra bordet uten å ha spist noe større.
– Vi må få fatt i chaufføren, sa han.
– Det er kanskje ikke så vanskelig, jeg tror han er kjørt til stasjonen for å hente passasjerer. Skal jeg sende bud?
– Eller også må vi få fatt i Stephanson. Hvor pokker er Stephanson? utbrøt skuespilleren plutselig utålmodig.
– Jeg så ham sist ved fem-tiden i samtale med advokat Boman.
Skuespilleren hadde avtalt med Stephanson at hvis han hadde bruk for ham, skulde han opsøke ham på Palace hotell. Stephanson vilde med hensikt ikke vise sig for meget på Grand, for at det ikke skulde genere fru Theresa.
Stephanson var ikke på Palace, men en av portierene hadde en beskjed til Gøsta Ericson. Det var kommet telefonbeskjed fra Stephanson om at han vilde være i hotellet klokken ti.
Det var ikke mange minuttene igjen, så skuespilleren gikk op i et av de små selskapsværelsene. Der drev han urolig frem og tilbake og ventet. Han tenkte på dr. Wrangel og blev enig med sig selv om at det eneste som kunde dempe uroen nå var å vite at vennen var i nærheten. Men han ante ikke engang hvor han kunde nå ham med et telegram. Han hadde håpet at den merkelige saken skulde få en tilfredsstillende opklaring så snart dr. Wrangel grep inn i den. Men istedet følte han, uten å vite noe sikkert, at nye begivenheter var i ferd med å utvikle sig. Og plutselig var det som han kjente et uhyggelig gufs fra det ene ordet som var sakens kjerne: mordet. Mordet. . . Skulde det allikevel være et mord. Og skulde allikevel. . . Han
| 77 |
