skimmer over doktorens ansikt. Det var en fuktig regnværsdag, et uklart lys sivet inn av de skitne vinduene.
Stephanson trakk en avis op av lommen.
– Journalistene har fått teften av affæren, sa han, de har begynt å skrive om den.
Meddelelsen lot ikke til å interessere Wrangel.
– Er det gitt noen oplysninger fra kriminalpolitiet? spurte han.
– Sikkert ikke, svarte Stephanson, men det er jo to fronter i denne saken.
– Riktig. Det kan være kommet fra Paolo eller hans advokat. Har forresten mindre betydning. Er det noe som angår mig?
– Deres navn er nevnt.
– Hvad står det om mig, da?
Stephanson leste: – – «Samtidig med at kriminalpolitiet har ønsket å granske denne saken nærmere, har man søkt bistand hos den kjente ekspert dr. Wrangel. Som man vet, har doktoren lenge vært syk efter flyveulykken i København, men han mener selv at han nå er såvidt restituert, at han igjen kan gi sig i kast med nye problemer – –»
Doktoren smilte.
– Det kunde nesten høres som en skjult ironi, sa han, en insinuasjon.
– Det er det sikkert ikke.
– Jeg kunde fullføre setningen slik, fortsatte doktoren: «Med disse nye problemer, som mer enn noe annet krever fullkomne nerver og en uopslitelig energi – og som man sikkert ikke kan regne med hos en mann som praktisk talt ennå er rekonvalesent»;– ja, omtrent sånn kunde det lyde. Jeg har forresten ikke noe imot at avisene skriver.
