mannen skyldte mig, sa hun. Jeg vil ikke ha noe vrøvl med politiet. Jeg vil heller tape de pengene.
– Der er ikke snakk om noe vrøvl med politiet, avbrøt Wrangel utålmodig, jeg vil bare ha noen oplysninger. Står navnet hans i gjesteboken?
– Ja, han har selv skrevet sig inn der.
Hun gikk for å hente boken. Men i døren snudde hun sig og så på dr. Wrangel, som om hun følte sig meget uvel over besøket. Hun kom tilbake med boken. Bladene var stive av skitt. Hun pekte på en av sidene. – Der skal det være, sa hun.
Dr. Wrangel trakk lyspæren ned og betraktet navnet nøie. Det var ikke noen egentlig uøvet håndskrift, men navnet var blitt skrevet med adskillig vanskelighet, for både blekket og pennen hadde vært av sletteste kvalitet. David Berglund opgav å komme fra Borås. Firti år gammel. Stilling: Servitør. Doktoren lukket boken og kastet den fra sig på bordet. Han gikk bort til vinduet, hvor han blev stående en stund med hendene på ryggen og se ut. Plutselig snudde han sig.
– Jeg vil se værelset hans, sa han.
Det var et værelse mot gården. Bitte lite, ikke noe teppe på gulvet, et bord uten duk, et part stoler, en jernseng og et vaskestell, det var hele møblementet. Under bordet stod en koffert av aller simpleste sort, ovenikjøpet meget brukt. Stephanson forklarte at David Berglund hadde efterlatt denne kofferten og var forsvunnet uten å betale.
– Og se her, fortsatte kriminalbetjenten og åpnet den, stakkars fyr, han har ikke engang kviet sig for å sette i scene den gamle komedien. Han har lagt stein i kofferten for at den skulde kjennes tung. Ellers har han ikke efterlatt sig noe annet enn denne.
