skrivebordsstolen. Hans høire hånd hang slapt ned. På gulvteppet like under hånden lå revolveren. Det drepende sår fantes i høire tinning, temmelig nær øiet. Han hadde ikke efterlatt sig annet skriftlig enn et brev, som lå foran ham på skrivebordet og som bar påskriften: Til min hustru. . .
– Kjenner De innholdet av det brevet? spurte doktoren.
– Jeg har en kopi her, svarte Stephanson. Underlig nok lot detektiven til å være en smule genert over å vise frem brevet.
– Til å begynne med forlangte vi naturligvis ikke å få vite hvad som stod i det, forklarte han, vi hadde jo ingen grunn til å tvile på selvmordet. Men da det viste sig at mannens verdipapirer var borte, tilbød fru Theresa oss uten videre brevet. Det er et merkelig brev. Jeg har aldri kunnet tenke sig muligheten av at en mann med døden for øinene kan skrive et sånt avskjedsbrev til sin hustru. Her er det.
Dr. Wrangel grep papiret og leste:
«Til min hustru. Forhold som bare vedrører mig selv og ingen annen, gjør at jeg frivillig søker døden. Advokat Vito Geatani i Siracusa varetar mine økonomiske interesser. Carlo Cathfield».
Doktoren leste det korte og besynderlige brevet flere ganger. Så sa han:
– Det er en hard mann som har skrevet det brevet. De har jo sett originalen. Var det ellers noe å merke ved det?
– Det var skrevet på et av hotellets ark, og det var maskinskrevet. Med undtagelse av underskriften, den var skrevet med kopiblyant. Alt sammen var til det pinlige forretningsmessig tørt. Det var
| 19 |
