bak en avis. Stephanson stod ved telefonen og ropte halvhøit inn i røret: Hallo, hallo, er det noen? – skjønt han ikke hadde ringt. Slik demonstrerte de alle den absolutte mangel på interesse. Politifullmektigen kastet et uvillig blikk på arrestanten.
– Deres navn? spurte han.
Den anholdte var en mann på 60 år eller noe mer. Temmelig grovlemmet, et fyldig oppustet ansikt, tynt, hørgult hår, meget blå øine som fikk et mistenksomt, stikkende uttrykk når han knep dem sammen, et tydelig hestehandlerfysiognomi.
– Samuel Kattberget, hjemmehørende i Småland, svarte han.
Politifullmektigen bladde i noen papirer.
– De har tidligere fått en bot for beruselse, sa han.
– Men denne gangen var jeg slett ikke så full. Jeg hadde bare drukket – –
– Nåja, den kjenner vi, avbrøt politifullmektigen, det blir femti kroner denne gangen.
Advokat Boman hadde imidlertid snudd sig. Han betraktet arrestanten med stjålen interesse. På et blikk han vekslet med Stephanson kunde det sees at han straks hadde opfattet forbindelsen mellem navnene Kattberget og Cathfield.
– Kan De betale mulkten med det samme? spurte fullmektigen.
– Javisst kan jeg betale, sa Kattberget. Stemmen hadde en tone, som om han dypt foraktet slike småskillinger.
På dette tidspunkt la dr. Wrangel avisen til side. Han grep noen saker som lå på bordet, deriblandt en slitt og frynset gammel lommebok og et ur med kjede.
– Er det Deres ting? spurte han.
