– Nei. Han aner ingen ting.
Dr. Wrangel stod en stund og tenkte sig om, før han gikk inn i restauranten igjen.
– Fingeravtrykkene stemmer ikke, mumlet han for sig selv, så er det den andre –.
Efter festen, som trakk temmelig lenge ut, hadde dr. Wrangel lyst til å gå av sig støien og sigarrøken. Han tok farvel med de andre i vestibylen og spaserte ut i byen.
I en av Kungsparkens alléer blev han stanset av en mann som likesom løsnet sig ut fra mørket som en skygge. Det var Stephanson.
– Fremdeles på vakt? spurte Wrangel.
Stephanson pekte inn mot parken.
– Der går de, sa han.
Dr. Wrangel så to mørke skygger, to herrer som forsvant i en av alléene.
– Hvem er det? spurte Wrangel, jeg synes den ene var kaptein Farace.
– Det er ham også. Det inntreffer stadig overraskelser i denne saken. Jeg har sett signor Paolo flykte for den enarmede franskmann som for en dødsfiende. Og nå spaserer de sammen som gamle venner.
Dr. Wrangel tok Stephanson i armen og trakk ham med sig den andre veien.
– Det er sent, sa han, og De trenger ro. Det blir sikkert meget arbeide imorgen.
– Men de to der borte?
– De har vel noe viktig å snakke om.
– Men hvis det nå skulde skje noe, sa Stephanson urolig.
Dr. Wrangel svarte skarpt:
– Så la det skje! Kom!
| 173 |
