og korrekthet. Jeg hadde derfor neppe gjentatt besøket, hvis ikke mine arkeologiske interesser hadde drevet mig til de vidunderlige utgravningene i Leptis Magna. Og så var det fru Theresa. Hun fylte allikevel det kalde hjemmet med solskinn. Hver gang vi svensker kom, blev vi hilst velkommen på en måte som fullstendig varmet mitt gamle hjerte.
– Men mishandlingene? spurte dr. Wrangel.
– Tja, det er vanskelig å forklare. Man må først forstå litt avdisse utflyttede mennesker, som lever under så vilt fremmede forhold. Tilsynelatende er de fremdeles nordiske i sinn og skinn. Men de har allikevel fått Sydens gift i blodet. De har ikke helt kunnet tilegne sig Sydens skikker og tenkesett, men de er allikevel blitt fortumlet. De har for eksempel fått merkelige forestillinger om kvinnens stilling i ekteskapet, og hvad mannen som husets herre kan tillate sig. I Tripolis lever man jo like innpå livet av slaveriet. Kanskje kan sånt utvikles til sykdom. Er det ikke noe som heter tropegalskap?
– Hvad sa hun selv?
– Hun snakket aldri om det. Ikke da.
– Og disse sammenstøtene fortsatte altså under reisen?
– Fra hotellet har jeg hørt om visse optrin, skrik og støi og uhygge, akkurat som én blev jaget omkring i værelsene.
– Drakk han?
– Han drakk som de fleste europeere i Afrika.
– Alt dette skulde jo tyde på at hun hatet ham.
– Vi kjenner ikke disse menneskene der sydpå godt nok til å kunne bedømme det, svarte Gøsta Ericson undvikende.
