smule forskrekket over dristigheten i sine slutninger, det var tanker som kanskje aldri hadde fått uttrykk hvis han ikke hadde sittet her iaften.
– Nåvel, tenkte han, brevet vil sikkert aldri bli lest av adressaten, om en time er jeg tilbake på opdagelsesavdelingen og kan ha fornøielsen av å rive det i stykker.
Han lyttet til støien på gaten. Forestillingen måtte være forbi nå.
Da var det at han med ett blev grepet av en dyp forvissning om at han ikke lenger var alene i værelset. Han hadde ikke hørt noen mistenkelig lyd, eller kanskje hadde lyden vært så svak at den bare var blitt opfattet av den mystiske sans, som forteller ensomme mennesker om andre menneskers nærvær, uten at noe ytre tegn har varslet dem. Det er en sans som alltid signaliserer fare.
Han satt og lyttet. Stillheten i værelset var så stor at han syntes han kunde høre den som en susen, men plutselig raslet det i vindusforhenget; han skulde nettop til å snu sig, da han så skyggen av en fremstrakt hånd ved siden av sitt høire øie. I neste øieblikk blev det avfyrt et pistolskudd mot hans hode; lyden var ikke særlig sterk, men momentant hadde han sin tenkeevne klar: Han kunde reflektere over skuddet efterpå, altså var han ikke blitt truffet. Han sprang op og vendte sig mot angriperen.
Det var David Berglund, eller rettere sagt dr. Wrangel. Doktoren gjorde ikke det ringeste forsøk på å spille den forhutlede kelneren lenger; masken var der riktignok fremdeles, men Wrangels skikkelse og holdning brøt tydelig gjennem maskeringen.
Stephanson var ikke bevæbnet, men selv om han
