bemerket Wrangel. Det var likesom han vilde avskjære den annen fra spørsmål.
– Jeg må bare få gi Dem en kompliment, sa Stephanson, det er den beste forklædningen jeg har sett.
– De vet jo at jeg har syslet meget med den slags opgaver. Jeg elsker å spille komedie.
– Og så har jeg fått rett i min mistanke, fortsatte Stephanson, begivenhetene har spilt Dem et puss i eftermiddag.
– Hvorledes mener De?
– Jeg mener det er riktig som jeg har forutsett, David Berglund er av en eller annen grunn forsvunnet klokken tre i eftermiddag. Kanskje han er flyktet. De har hatt bruk for hans skikkelse, og så har De selv klædd Dem ut som den stakkars kelneren.
– Kanskje, svarte doktoren åndsfraværende. Han åpnet en av dørene i klæsskapet og begynte å rote med noe der inne. Plutselig spurte han inne fra skapet:
– Har De noe imot å skrive et brev?
– Naturligvis ikke, svarte Stephanson, idet han tok plass ved skrivebordet og grep pennen.
Da dr. Wrangel gikk vekk fra skapet, hadde han noen klær i fanget.
– Jeg mener ikke De skal skrive det her, sa han avvergende, De må skrive det et annet sted.
– Javel, men hvilket brev?
– Likegyldig. De har vel et eller annet brev å skrive. Til en venn eller en tante.
Doktoren la en av de gjenstandene han hadde trukket frem fra skapet over den nærmeste stolrygg. Det var en jakke av storrutet engelsk tøi.
| 137 |
