alibi med hensyn til overfallet på signor Paolo. Og nå gikk han her og serverte, duknakket som sedvanlig, tuslete og rar. Stephanson kalte hovmesteren til sig.
– Hvor i allverden har De hatt Berglund henne i de siste timene? spurte han.
– Berglund? Hovmesteren så ut over lokalet. Et smertefullt trekk gled over hans ansikt. Nå, han der, sa han, det vet jeg virkelig ikke. Han gikk herfra klokken tre – og han er formodentlig kommet ved åtte-tiden. Jeg føler mig ikke oplagt til å passe på ham i fritiden også. Det kan være mer enn nok å holde øie med ham når han er i arbeide.
– Har han slått noe mer i stykker?
– Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett efter listen på en stund. Men jeg tror nok det er kommet til en kaffekanne. Hvor lenge skal vi ha den fornøielsen å beholde ham?
– Det er det ikke bestemt noe om, sa Stephanson, det avhenger av begivenhetene.
Kanskje det er meningen at Berglund også skal innvikles i begivenhetene inatt, tenkte han.
Kriminalbetjenten forsøkte å studere aftenavisen, men tankene gled gang på gang forbi det han leste, så han måtte lese det om igjen. Han følte en viss uro, – kanskje det var en forutanelse om den uforutsette hendelsen, som snart skulde treffe ham og som virkelig skulde gi Arnold Stephanson den største overraskelse i hans liv.
Han satt halvt skjult bak avisen og tygget på sigaren. Men som det ofte hender når man tror sig uforstyrret, forekom det plutselig Stephanson at noen iakttok ham. Han så sig om, og med ett var det som om hans opmerksomhet av en usynlig
