– Og den samme teaterforestillingen, tilføide
Stephanson.
– Nettop, utbrøt dr. Wrangel ivrig.
– Og den samme bilen, sa Stephanson, som fremdeles ikke skjønte noen ting.
– Ja, og den samme chaufføren. Og det samme hotellet. Og de samme værelser. Og samme betjening.
– Berglund, tenkte Stephanson i sitt stille sinn.
Dr. Wrangel var plutselig blitt taus og grublende. Stephanson hørte ham mumle for sig selv: Det må og skal lykkes . . . .
Plutselig rev han sig løs.
– Vi har liten tid, Stephanson, sa han, Alexis Boman går løs på oss. De har jo opdaget at det er omsatt enda et verdipapir.
– Advokat Boman støtter visstnok også angrepet på andre punkter, svarte Stephanson, men foreløbig mangler han dokumentene.
Dr. Wrangel tok nå plass like overfor Stephanson. Et blidt, ertende smil fløi over hans ansikt, og med en fortrolig dempet stemme sa han:
– Hvis vi går ut fra at vår eneste opgave i denne affæren er å dekke fru Theresa og verge henne for mistanke, så kunde det ikke ha hendt noe gunstigere enn dette tyveriet av dokumentene.
Kriminalbetjenten rykket til. Ordene rammet ham på en ubehagelig måte, han hadde tenkt det samme og følt en viss uhygge ved det. Doktoren fortsatte ubarmhjertig:
– Det er likesom vi selv skulde ha arrangert det.
– Men siden det er utelukket, svarte Stephanson alvorlig, må vi regne efter hvem som kan ha interesse av at dokumentene forsvant. Det kan umulig være Paolo.
