– Men det er ikke desto mindre riktig.
Treplaten er på forhånd blitt anbragt i låsen. Snoren
blir hengende utenfor, men den er så tynn at det
er meget tvilsomt om noen legger merke til den i
den mørke trappeopgangen. Når så den siste av
personalet forlater kontoret, lar han yalelåsen
smekke i og skynder sig hjem. En stund efter
kommer forbryteren. Han behøver da bare å trekke i
snoren, så skyver treplaten låsen tilbake – og
dermed er adgangen fri.
– Vi må altså ha fatt på personalet, sa Stephanson. Forbryteren har naturligvis avlagt et besøk på kontoret tidligere på dagen for å få anledning til å stikke treplaten i låsen. Men den mann som begår innbrudd og mordforsøk for å komme i besiddelse av Cathfields papirer, han kan vanskelig verge sig mot den annen mistanke.
– Mistanken for å ha begått mordet på gamle Cathfield, mener De?
– Ja. De to forbrytelsene kan ikke adskilles.
– Kanskje ikke, svarte dr. Wrangel tankefullt, det er iallfall et vektig indisium som han vanskelig kan komme utenom.
Været holder sig.
Stephanson fikk noen slitsomme eftermiddagstimer. For det første måtte han foreta en meget omhyggelig undersøkelse av advokat Bomans kontor for å finne fingeravtrykk både på den lille treplaten og på kontorpulten. Så gjaldt det å få fatt i personalet. Han var så heldig å treffe bokholderen, og han kunde tydelig huske alle som hadde besøkt kontoret den dagen. Men med undtagelse
| 121 |
