Han hadde nå fullkomment gjenvunnet sin uforstyrrelighet.
– Jeg forutsetter, sa han, at vi ikke kan gjøre noe før lægen kommer. Men jeg må innrømme, at begivenhetene har gitt mig rett. De husker jeg uttalte min forbauselse over at politiet spesielt var innstillet på å følge min part med den største opmerksomhet, mens det ikke syntes å interessere sig særlig for det den annen part foretok sig.
Han pekte på den bevisstløse.
– Dette er offer nummer to, sa han. De må altså innrømme at det finnes en annen part. Dessuten kan jeg fortelle Dem, at signor Paolo i det siste døgn har følt sig truet. Det er kommet en person til byen, en misliebig italiener.
– Jeg kjenner ham, sa Stephanson, en fransk offiser, muligens av italiensk herkomst. Efter sine papirer å dømme er han alt annet enn misliebig.
– Signor Paolo har ikke forklart sig nærmere. Men jeg vet at han følte sig truet av denne mannen.
– Javisst. Jeg har sett et tilfeldig møte mellem dem. De grep momentant efter sine våpen.
– Begge?
– Ja, begge.
Alexis Boman satt en stund taus og beundret den hvite røken fra sigaren. Så sa han med en nesten vennskapelig fortrolighet –
– Hør her, Stephanson, vi kjenner jo slett ikke disse sydlendingers natur. De fleste av dem er i besiddelse av en fenomenal forstillelsesevne, både kvinner og menn. Og der nede i Syden har menneskene andre begreper om forbrytelser enn her oppe hos oss. Dessuten er de innsnørt i hevnfordommer som vi ikke aner noe om. Det er også
