– Jeg kan ikke innlate mig på å diskutere
enkeltheter i en kriminalundersøkelse, svarte
Stephanson undvikende.
– Men som den fornærmede parts advokat kunde jeg ha interesse av å vite, om De for eksempel også har vist en lignende interesse for fru Theresas gjøren og laden. Vet De i dette øieblikk hvor fru Theresa er?
– Ja.
Alexis stirret på ham og mumlet smilende –
– Nå, så det vet De. Godt.
Plutselig kvakk han til.
– Hvor pokker blir det av Paolo med dokumentene, utbrøt han.
Han innstillet hustelefonen på kontoret, trykket på knappen og lyttet. Intet svar. Han ringte igjen. Fremdeles intet svar. Plutselig reiste han sig og forlot værelset.
Efter to minutters forløp kom han tilbake igjen. Han var rolig som ellers, men hans falske vennlighet hadde forlatt ham.
– Stephanson! ropte han. Dette er noe for Dem! Han ligger der nede.
Hvorledes dr. Wrangel kom.
Stephanson hadde øieblikkelig reist sig da Alexis Boman kom inn i værelset. Advokatens ansikt var preget av et plutselig alvor, og den ellers så makelige og tunge mann la for dagen et overordentlig hastverk. Men han hadde alltid meget imot å vise sine følelser, og forsøkte også nå med vold å undertrykke sin bevegelse. Han grep telefonkatalogen, men betenkte sig.
| 111 |
