Hun forsøkte igjen med et skjelmsk blikk og sa
rent ut:
— Han er ikke bestandig morsom å reise med.
— Men kan det tenkes, fortsatte Kjeldsen, idet han la særlig vekt på ordene, at Hammel kan komme op i slike vanskeligheter at han for å kunne avvikle dem var istand til å begå en forbrytelse?
Lyden av dette ene ord «forbrytelse» strøk likesom en mørk skygge gjennem luften.
Kjeldsen, som hele tiden med stor opmerksomhet hadde studert Vivianas ansikt, så nu, at kokottens malte leber begynte å størkne som om de bleknet innenfra.
Hun hadde med den ytterste likegyldighet talt om villaen på Bygdø. Kjeldsen tenkte: Hun er allikevel ingen god skuespillerinne. Hun aner ingenting om dramaet derute. Men nu plutselig blir hun beveget ved å høre ordet forbrytelse.
Viviana spurte nølende:
— Hvad slags forbrytelse tror De Hammel kunde være istand til?
Kjeldsen overveiet svaret: Nu var det jo slik, at Hammel umulig direkte kunde beskyldes for mordet på den hemmelighetsfulle tysker i villaen. Alibiet var iorden. Kjeldsen svarte derfor:
— Der kan bli tale om medskyldighet i en meget alvorlig forbrytelse.
Nu så han tydelig, at Vivianas rødbelagte leber falmet mer og mer.
— Medskldig . . . mumlet hun, men den virkelig skyldige må det vel bli verst for, ikke sant?
