Folk gikk på besøk til hverandre, stod i klynger mellem bordene, passiarende, leende, munterheten blev båret oppe av et lyst smellende hastverk, som varslet at slutningen nærmet sig, gledens innspurt, den sprudlende munterhet behersket nu helt larmen, og dansemusikken nådde frem til de fjerneste border alene som en støtvis tråkling av lyd gjennem en blendende og forvirret vevning.
Kjeldsen la merke til, at William Whistler hadde adskillige kjente, som enten ropte til ham fra bordene eller slo ham på skulderen med en munter hilsen, idet de passerte. Og hver gang stanset han, vendte sig om og så efter dem. Fullstendig uforstående og med en hestedum stirren, som ellers kun kan frembringes, foruten i dyp drukkenskap, av den ytterste blaserthet.
Ikke uten en viss spenning stod Kjeldsen og betraktet hans reise. Han tenkte på mannens siste ord: Skal jeg hilse Fritzi? Var hun her? Og hvem var hun? Var det henne, som var den niende? Gikk han for å finne henne? Til sin forbauselse så han at William Whistler stilet like mot grandkonsulens store og gjestfrie bord. Såsnart han dukket op i nærheten bredte grandkonsulen sine armer ut og bød ham velkommen. Også de andre mottok ham med spøk og latter. Han blev stående en stund og mønstre gjestene, den ene efter den annen, som om han tellet dem, en chic nonchalanse som straks gjorde megen lykke. Og så gikk han hen til Viviana, som strålende strakte begge armene op mot ham.
Kjeldsen hadde ikke ventet dette møte. Derfor interesserte det ham plutselig nu. Han grep sig i å
