— Kanskje. Men et slikt ansikt som Whistlers
måtte kunne bli gjenkjent av hele byen. Oslo er ikke
større.
— Han sees ikke meget på offentlige steder.
— Nettop derfor. Et sjeldent ansikt huskes meget bedre enn et ansikt som offentlig er utslitt av å være sett på. Et ansikt som det dér vil huskes selv efter et flyktig glimt — for eksempel i en forbifarende bil.
— Så må han være forsiktig, hvis han vil ut og gå med dolk i måneskinnet.
— Men det er også noget annet som kommer frem nu i det blåhvite elektriske lys. Det er en skuespillers ansikt. Det er det som alment kalles guttaperkauttrykk. Men det er ikke det allikevel. Det treffer ikke. Over slike ansikter ligger likesom et skimmer av roller som er spilt, skygger av mange karakterer flyr over det. Det er en mann som er vant til å forstille sig han dér — og tilegne sig andre menneskers fysiognomier. Nu kommer han hit!
William Whistler nærmet sig langsomt. Det store stirrende øie i monokkelglasset og det uforstyrrelig alvorlige ansikt gjorde hans fremskriden gjennem den blendende larm næsten hypnotisk betonet. Han stanset ved bordet og uten å fortrekke en mine pekte han først på den ene og så på den annen, som for å telle dem, en, to. Hans eleganse var innsatt med den særlige form for slapphet som er så mondén, som er skapt av flyvning og automobilisme og negerkunst, lett kokainisert iøvrig og som når sitt høidepunkt når man lespende kan manifestere at man ikke har vanskelig for å telle til to.
