Hun ser oss ikke. Men hvad er det for en deilig tykk mann hun har med sig.
— Det er Bjerkebekk. Grandkonsulen som man kaller ham.
— Å, javist. Nu husker jeg ham. Han glinser herlig.
Og grandkonsulen glinset virkelig, idet han førte Viviana gjennem vrimlen, selve hans fedme glinset, og så var der ovenikjøpet smurt godt på med diamanter i skjortebrystet, hans runde ansikt bar tilskue et formelig salig uttrykk av sorgløs tilfredshet, en menneskevennlighet, en vertsfornemmelse utover alle grenser, når han konverserte sin dame var det med en smektende smak på tungen, som om han nevnte alle de berømte vinmerkene ett efter ett.
På tilbakeveien fra dansegulvet kom de tett forbi dr. Ebner og Kjeldsens bord og Viviana så dem. Man skulde tro at hun var blitt overrasket. Men nei. Hun var ikke mer forbauset over deres tilsynekomst enn om de hadde hørt til selve grandkonsulens selskap og kun satt sig avsides et øieblikk for å passiare. Kveldens oprivende hendelser syntes å være slettet ut av hennes bevissthet. Kanskje levet hun bare i en eller annen sensasjon, forskjellig hver gang, og glemte den ene for den annen, det er ofte, at overnervøse kvinner lever slik, i flyktige cocainstemninger, uten cocain.
— Her er storartet iaften! utbrøt hun, ved Gud jeg kunde ikke gå hjem. Ikke Liselotte heller. Vi kunde ikke glemme den gale mann på vinduet. Vi måtte få ham vekk fra våre tanker . . . . Og så traff
