Side:Renæssansemennesker.djvu/285

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

vilde gjerne den skulde være liten... og jeg skal betale til den, I opgir mig.“

Denne Biagio innehadde en stilling i kancelliet litt lavere end Machiavelli. Republikaner av det rene vand og beundrer av Savonarola, en mand med literære interesser, men uten egentlig talent, ogsaa litt av en samler — ser man av det foran oversatte, en egte florentinsk hjemmefødning og departementalt vane-menneske, som elsker sin by og svarer, engang man vil ha ham med som medlem i en ambassade til Frankrike, at nei, før vil han være med paa flugten til Ægypten. Som før nævnt, delte han skjæbne med Machiavelli ved Medici’s indtog 1512 og kom ut av statstjenesten samtidig med ham.

Man har navnet paa og breve fra en fem—seks saadanne venner: Niccolò Valori, Agostino Vespucci da Terranova, Antonio da Colle, Andrea di Romolo, Donato del Corno. Der er mange flere ogsaa. Hans venskap omfattet de forskjelligste karakterer; der var horisontløse hjemfødninger eller tørre strebere, middelveisfarere; der var vellystige spidsborgere, vi vører; der var løsslupne skøiere. Alle forstod han at omgaaes. Men de fleste hadde hint drag av egte florentinsk letsind og vidd, som kunde sætte i scene sig indbyrdes rent vilde løier, hvis karakter stundom vanskelig kan antydes, end si: meddeles gjennem utførlig oversættelse. Ved en saadan minutiøs gjengivelse, som i indhold, om ikke i utilhyllet form, staar fuldt paa høide f. eks. med Boccaccio’s aller slemmeste noveller, vilde man desuten bare risikere at kaste et falsk lys paa tonen dem imellem og derved