Side:Renæssansemennesker.djvu/143

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

og som jo tidens og Firenze’s politik saarest trængte. Som borger av Firenze hadde han nu faat i erend at kvæle den sjeldneste evne, han visste i verden; Firenze ønsker bare en ting: at faa rede paa Cæsar Borgia’s hemmelige planer. Her ligger i mine øine det sjælelige midtpunkt ved denne tragiske ambassade.

Intet under om Machiavelli mange ganger skriver og ber Firenze’s raad at kalde ham tilbake; allerede i november klager han og sier, han kan intet mere gjøre her; han er syk, har feber, skriver han, og kjender sig nedfor — han bruker uttrykket „chioccio“, som egentlig brukes om brest i lerfat o. l. Han ber sine venner sende ham Plutarch. Og for dog at tækkes Cæsar Borgia litt skriver han engang et ivrig brev til Firenze’s myndigheter om et kostbart stod — Cæsars eneste uskyldige privat-passion var hester — som er stjaalet paa fjeldbeiter i Apennin: Prøv at knipe tyven og find hopperne! Han er gladere i dem end i et kongerike, sier han. Allerede en ti-tolv dage efter første klagebrev gjentar han sin bøn og sier, han blir daarligere og daarligere — da kalder han sin stilling „dette ulykkelige“ („questo disagio“). Men Signoria-raadet bare roser ham, og holder ham paa post; ogsaa hans venner gjør det, de skriver og fortæller hvor staten sætter pris paa hans virksomhet og depecher: ingen kan greie det bedre end han! og de skaffer ham paalæg i løn. Der blir simpelthen noget patologisk over hans ambassade tilslut; han er aabenbart mer sjælelig syk end legemlig. En forfærdelig gjennembruddets, eller nyfødelsens, tid, ond og frugtbar i samme stund, en lummer, bedø-