Side:Presten som ikke kunde brukes/87

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

90 hadde prækt saa vakkert om Johannes i fængslet søndag før hun reiste til hospitalet, og han hadde sagt, at vi som Guds barn skulde besøke dem som var i aandelig eller legemlig nød. Men hvor var Guds barn, ja, hvor var presten selv. Aa nei, hvad tænker jeg paa, sa hun til sig selv. Han har jo selv hustru og barn og det er jo juleaften.

 Endelig husket hun paa de ord i den 62de salme: „Alene i haab til Gud er min sjæl stille, fra ham kommer min forventning. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.“

 Kirkeklokkerne i taarnene ringte til høitid. Hun brast i graat. Hun vendte sit ansigt mot barnet ved sin side og de hete taarer faldt ned paa det sovende spedbarns bløte ansigt.

 Og hjemme sat Jens Mattias og vugget den mindste i søvn.