små eneboligene bleke langs sol veien utenfor av byen. loktobermorgnens lå rekken de Havskodden hvilte enda tett og klam over sjøen, inne langs den vide fjordbukten tonte hustak og kirkespir såvidt frem av sølvgrå tåke; men heroppe under åsen splittet solstrålene sløret, lyste svakt i våte taksten og fikk en og annen dråpe på løv og gresstrå til å glitre. Klokken nedenunder i doktor Liegaards to høiders villa hadde nettop slått seks. Anna Liegaard reiste sig overende i sengen. På begge sider av gardinet, som var dradd for døren ut til balkongen, synte det sig en lysstrime. Så var himlen klar! Igår på denne tiden hadde det vært svart mørke der borte ... Godvær — endelig godvær efter alt høstregnet! Lysten til å stå op kom over henne, som en uro i armer og ben følte hun den — en trang til å røre på sig, til å ta fatt, til å møte dagen nede i stuene, hvor det var arbeidslyst og full morgen. Men et løfte er et løfte; kunde det bety så meget
