7 Hun ia sig bakover mot puten. Men da nøstet trillet ned av sengen, reiste hun sig igjen, rakte sig ut foran skjermbrettet og hentet det inn med heklenålen. Borte ved den andre veggen sov mannen — hun skimtet det mørke bakhodet over lakenbretten. Og med ett løsnet den i henne igjen, bitterheten — løsnet og rullet sig op om kring sinnet, som garnet under fingrene vindet sig om nøstet... Hun hadde hatt rett igåraftes! Hun hadde hatt rett! Til å begynne med hadde hun hatt rett... Det var kanskje en liten ting — som han alltid sa — den første årsaken til tretten. Men er det ikke små ting, tenkte hun — små ting alt det som til slutt blir det store, blir selve livet? Han foraktet alt småtteri, han. Ja, han hadde enda sagt til henne, engang for to år siden, at hun var «stor i bagateller». Hun mintes det nok! Men hvis ikke hun styrte med bagatellene, hvem skulde gjøre det da? Hvem skulde ha et propert hus og et pent bord og en god middag ferdig til ham, når han kom hjem fra praksisen? Og ren vaskete barn? Og en nett hushjelp? Et hjem han hadde ære av! Hun skulde latt det forfalle! Ja, mer enn en gang hadde hun tenkt, hun burde la allting skure et års tid, så fikk han kanskje øinene op. Men hun kunde det ikke — ikke for sin egen skyld. Hun kunde ikke trives i uorden og tilfeldighet, hun kom fra et hjem, hun, hvor hun hadde lært familiebudene «Arbeide er livets lykke», «Gjør
