ut á Færöyum i frelsi sökja heill sin ettir eiginn tokknad; hun vildi geva upp eitt hatat framandveldi yvir Tydverjar; hun vildi inki eitt germanhatanda Nordlendingasamband.
Nær nu detta er sannleikinn (og hverr vil kunna motmæla sogunnar vitni?), nær adalinn i hinn Dananna Nordlendingskap inki er annat enn gamall Danskap, og nær Nordmenn, de facto at döma, jata slik Nordlendingskap og spreida hann til spilling av sinn eiginn tjodskap[1] og nettupp til gagn (javnvel antin rett elr rángt) at dann tjodinni, som soguliga hevir verit deirra tjodskapar kappsamasti, trottugasti og onnugasti[2] fjandi, so kann jau slikt inki annat enn undra og freista til tru á nokkut avbragdsligt. — Men dess vandligar me so skoda á tinginn; dess meir me halda fast á hinn danski Nordlendingskapar eiginliga veran,[3] som hinn norröni Nordlendingskap at röyndu er samjavn med, dess
tortryggari[4] verdr oss dessi ovklára hug-
