NOSÓNOVSKI PESÓK, OG SAMOJEDER
Noe av det som for meg hadde stått som mest lokkende ved denne turen, var den leilighet jeg håpet den ville gi til å få se noen av Sibirs mange natur-folk på nært hold. Naturfolk har jo alltid en sterk draging ved seg, jo mer opprinnelige de er, og i dette merkelige land er det en mangfoldighet av dem, og de er ennå forholdsvis lite kjent, så underlig det kan synes.
Her, opp etter Jenisei, før vi kommer til Jeniseisk, har vi folkestammer nok: først de såkalte Jenisei-samojeder, – så er det juraker, en annen stamme av samojeder, – så er det, mellom Jenisei og Obj, ostjak-samojeder, – så er det, vestover i retning av Obj, ostjaker, som er en finsk-ugrisk stamme, – så er det, på østsiden av Jenisei, dolganer, – så er det det gåtefulle folk Jenisei-ostjakene, helt forskjellig fra de andre, og sannsynligvis en siste levning av et stort og mektig folk som tidligere bebodde store strekninger av Sibir, – så er det de vidt utbredte tunguser, – så kan det hist og her være noen jakuter, foruten russerne.
Bare på denne strekningen var det mere enn nok for en språkforsker og antropolog å ta fatt på. Etter at den fremragende finske språkforsker, Alexander Castrén, reiste her før midten av forrige århundre, og den store Sibir-forsker Middendorff reiste på omtrent samme tid, er disse folk og deres språk lite undersøkt.
Skjønt samojedene ikke er så mektige i folketall, har de likevel en enestående stor utbredelse over den sibirskeuropeiske tundra og over de nordlige skogstrøk, helt fra
