Det var jøden som førte ordet. Han var ennå ikke fri
mann. Visstnok var han kommet ut av fengslet, men hadde
ikke lov til å forlate denne delen av Sibir, og selv her kunne
han ingensteds gå uten tillatelse. Hvorfor han var forvist?
Det kan vel ha vært nok at det ble funnet revolusjonære
skrifter i huset hos ham.
Da Loris-Melikov spurte ham, hvorfor tsarens amnestimanifest ved Romanov-jubileet ikke hadde nådd også ham, svarte han, at det var jo ikke sikkert at en mann med prinsipper brydde seg om nådesbevisninger fra regjeringen. Det tydet vel mest på at han har vært mistenkt for å tilhøre anarkistene. Han var nå oppsynsmann ved fiskeriene her for er kjøpmann i Krasnojarsk.
Da vi gikk ut av hytta kom den andre politisk forviste og spurte om vi ikke ville se inn til ham også. Hytta hans var ganske liten, bare for ham alene og så et kvinnfolk som stelte for ham. Da vi trådte inn satt hun tykk og bred på en krakk og hilste oss.
Hun var sjelden stygg, hadde sett sine beste dager, og var alt annet enn tillokkende; hun måtte vel helst være halvblanding med samojed, men talte fullkomment russisk og var fra Goltsjikha. Hun var så tykk at hun minst kunne være fruktsommelig eller vel så det, skjønt hun syntes for gammel og for stygg til det. Ellers måtte hun helst ha vattersott, for det var lite trolig at alt det kunne være bare fett; enda jeg har nå saktens sett mange utrolig feite kvinnfolk i dette landet, både av russere og innfødte.
Det brente en parafinlampe i det vesle rommet. Ja lite var det, og lavt under taket, så vi måtte gå kroket; men det gjorde et renslig og pent inntrykk, en seng med omheng, et lite bord med helgenbilder over, en komfyr med samovar borte i kroken bak kvinnfolket, og forskjellige andre små ting.
Han var en svær kar på over 6 fot, med kraftig ansikt, lyslett munnskjegg, blå øyne, som kunne være både kvasse og milde, både høyst nærværende og drømmende langt borte; en velutviklet hake og kraftig nese. Han kunne vel være noen og tredve år. Det var mest som han fylte hele rommet
