HJEMOVER GJENNOM SIBIR
Lørdag 18. okt. Da jeg ser ut av kupe-vinduet i dag tidlig, er landet helt forandret. Vi går oppetter dalen langs Sjilka, og åsene på begge sider er dekket av bjørke-skog med noe furu iblant. Mange steder er skråningene helt gress-vokste uten skog; litt osp og andre lauvtrær ses nede på sletta. Enda høyden over havet ikke er så meget lavere enn igår, må klimaet være bedre for skogen; for trærne er meget større og frodigere. – Sjilka-dalen er nokså trang her vi nå farer fram, og fjellene skråner ned til elva på begge sider; men så med ett vider den seg ut til brede gress-sletter med lave høyder omkring. Landsbyer, mindre og større, ligger langs elva. Det er nok kosakker som bor der, for en del iallfall. Hva de lever av er meg litt av en gåte. Kornavl er det her omtrent ingenting av; litt havre dyrker de, men den blir sjelden moden og sås mest til grønn-for, men poteter og forskjellige grønnsaker trives, og så er det god høy-slått; men fisket i elva er nok ikke stort. – På stasjonen ser vi overalt mange kinesere nå, det er en stor forskjell fra Amúr-landet hvor vi ikke så noen. – Og så kom vi da igjen til den øst-kinesiske bane hvor den går over Ingodá, der vi for noen uker siden reiste sør-østover mot Mandsjuria. Vi nådde den store stasjon Karimskaja, som vel også kommer til å danne endestasjonen for Amúrbanen. Fra nå av skulle vi følge de regelmessige tog. Uheldigvis var nettopp ekspress-toget til Russland gått, og det neste gikk først om to dager, det lønte seg ikke å vente på det, og vår vogn ble derfor koplet til person-toget, som var det hurtigste vi nå kunne få.
