– som er blitt framskyndet nå sist ved revolusjonen, og ved rikets overgang til en nominell republikk eller iallfall til en mer moderne statsform – dets anskaffelse av en moderne hær og flåte etter europeisk mønster – alt synes å måtte innebære vidtrekkende muligheter i verdenspolitikken; China er gått over fra sin tidligere nesten indifferente passivitet til en mere aktiv statsmakt, som sikkert i fremtiden vil komme til å føre en mere målbevisst politikk mot europeerne. Skulle det bli tilfelle, og skulle China for alvor legge seg etter europeisk krigsførsel for å kunne støtte denne sin politikk, i likhet med Japan, og kanskje i forståelse med det – da vil det Himmelske rike med dets hundrer av millioner av dyktige innbyggere ikke bli lett å stå imot for noen europeisk makt, selv ikke et Russland.
Det er således store forandringer i Øst-Asia siden det lyktes Russland for vel 50 år siden å erverve sine østlige provinser: hele Amúr-landet og Ussúri-provinsen sør til Koreas grenser, uten sverdslag, bare ved diplomatiske forhandlinger. Da noen få sjøfolk hadde heist det russiske flagg ved Amúrs munning, kunne tsar Nikolai opprettholde innlemmelsen av dette land i sitt rike med de ord at: «hvor det russiske flagg engang har vaiet, der skal det heller aldri bli strøket igjen». Og den nye flåte-stasjon og støttepunktet for den russiske makt i øst kunne ved anlegget gis befaling til å «beherske østen» («Vladi Vostok»). – Men etter 1905 har Russlands politikk ved Stille-havet måttet gå over fra offensiven til defensiven. Det måtte trekke seg tilbake fra det sørlige Mandsjuria, og istedenfor sin ustanselige utvidelse har det måttet legge kraften over på å styrke sin maktstilling innenfor det område det nå har.
Hvordan dette store spørsmål må fortone seg for en russisk statsmann har fått et pregnant uttrykk i den russiske utenriks-minister Isvolskijs tale i dumaen den 11. mars 1908, hvori han framholdt at Russland ved freden i Portsmouth «ikke hadde mistet noe som var dets historiske arv, men bare hadde gitt tilbake hva som forlengst i virkeligheten tilhørte Japan, som Sør-Sakhalin, eller hva som hadde vært
