lengde-remmer, hvilket selvsagt gir kjelken øket styrke – hadde mange av de østligste former, men derimot ikke de vestlige, en merkelig likhet med den ski-kjelke som jeg konstruerte for ferden over Grønlands innlands-is i 1888, og som siden er blitt den slede-form som er anvendt på alle polarekspedisjoner. Jeg kan ikke, såvidt jeg skjønner, ha hatt noen kjennskap til disse former den gang; men det er visse ting som gir seg selv.
I byens havn, nede ved stranda av Amúr, fikk jeg anledning til å gjøre et kort bekjentskap med disse strøks innfødte, golderne; de lå der med sine lange tre-båter, som de var kommet med fra Ussúri. Ansiktene så ganske tungusiske ut, men i klede-drakt var de helt russiske, og da dertil en av dem hadde fått så meget russisk vodka i livet at han kastet seg nesegrus for oss og kysset bakken for våre føtter, så var det liten glede å få ut av dem.
Kl. 6 om ettermiddagen ble det gitt stor middag for oss av byens borgermester, geografisk selskap, osv. Også her ble det ønsket at jeg skulle holde foredrag. Jeg fortalte da om vår reise til Jenisei og om mulighetene for en fremtidig regelmessig skips-forbindelse med Jeniseis munning, og jeg møtte den samme hjertelige mottagelse og den samme store interesse for utviklingen av Sibirs muligheter, selv om jo det jeg kunne tale om ikke direkte hadde noen betydning for disse strøk.
