var det ellers meget det samme brune, øde gress-land østover som vi hadde hatt på vestsiden av Store Khingán, skjønt alt ved neste stasjon, Bukhedu, så vi noen få dyrkede, grønne marker; de tilhørte selvsagt kinesere, som er de dyktige åkerbrukere. Her var også en kinesisk landsby, typisk, tett sammenklemt hus i hus og med et høyt gjerde omkring, som riktig skal holde dem tett sammen og holde all skittenferdigheten samlet mellom husene. Ved siden av lå det en russisk landsby som var det motsatte; den synes helst å ville spre seg mest mulig utover sletta. Og hvorfor ikke? Her er plass nok. – På stasjonen var russiske soldater og offiserer; det er en russisk militærstasjon her. Det er mange av dem langs denne banen for å beskytte den mot forstyrrelser og for å sikre forbindelsen med det russiske østen.
Videre var det samme nakne gress-land med tynn, lav skog langs høyde-ryggene, mest bjørk og eik, og lange strekninger uten tegn til bebyggelse; men her og der ser vi da noen kuer og hester og til og med en flokk sauer. – Også her er fjellene lave og bølgende og ensformige, og det er lite avveksling i landskapet. – Det er merkelig så lite fast berg som stikker fram i dagen, enda skråningene ofte kan være bratte nok. Som regel er alt dekket med et lag av løst materiale, ofte med svære, løse steiner i. Det kan ha stor likhet med en grunn-moréne, men det er dannet ved den sterke forvitring av fjellet som har forvandlet en del av det til fint grus og sand, og andre deler er blitt liggende igjen som store steiner. Kommer en ned på selve berget, som i enkelte jernbane-skjæringer, kan en se at det er helt fillet ovenpå, og store steiner stikker opp i gruset; det er ingen bestemte grenser mellom det faste fjell og det løse materiale ovenpå. Gruset er som oftest dekket av et tykt lag muldjord.
Ved stasjonen Barim, den andre vi stanste ved på østsiden av Store Khingán, stakk det høye kammer og steiner av granitt opp over ås-ryggen over dalen, og der var mengder av store, nedfalne steiner spredt utover skråningene. Disse takkede kammene av hardere berg står igjen som gamle ruiner og er, som før nevnt, et godt mål på den sterke
