hele land med høyder og daler blitt oversvømmet av havet, som bølger med sin endeløse flate over de glemte land.
Vi er spent på hvordan fremkomsten skal bli østover; ved hvert måltid, når vi kommer sammen i salongen, drøftes utsiktene: hvor lett vi kan slippe fram for is, og hvor snart vi kan være framme ved Jeniseis munning. Veddemål inngås, Lied har veddet med Loris-Melikov om at vi alt skal være der innen torsdag (14. august).
Islosen, Johansen, har god tro på at vi skal komme fram. En gammel spåkjerring i Tromsø hadde spådd ham hell før han reiste; men det skulle bli to vanskeligheter å komme igjennom på veien. Og hun pleier nå å være sannspådd, mente han. Men så hadde hun også sagt at han skulle komme til å tjene en pen ekstraskilling på turen, og hva nå det kunne være, skjønte han ikke. Men da så Lied, som var en veldig Nimrod og brente av lyst etter å skyte en bjørn, lovte ut 50 kroner for den som fikk se en, mente Johansen å ha funnet løsningen; for det var ikke urimelig, hvis vi kom i isen, at han kunne finne en bjørn med kikkerten fra tønna.
Ennå snakkes det om den isen som damperen fra Petsjora hadde møtt; men jeg tror nå ikke den kan ha stort på seg for oss; for isen i det farvannet har lite med is-forholdene i Kara-havet å gjøre; det har vel bare vært is fra havet vest for Vaigatsj, som er kommet i drift nordover.
Lørdag 9. aug.
Vinden er stadig frisk fra øst, og sjøen vokser noe, så det
er liten utsikt til at det skulle være is østenfor oss her.
Ved elve-tiden om kvelden den 9. august var vi så langt framme at telegrafisten forsøkte å komme i forbindelse med stasjonen ved Jugor-Sjar. Dynamoen begynner sin stigende susen, og de klagende anrop sendes ut i natten – iherdig, om igjen og om igjen. Så stanser den, og han lytter. Ikke svar. Så bruser dynamoen opp igjen, nye klagende anrop. Så igjen stille. Gang etter gang; men ikke svar.
Stasjonen ved Jugor-Sjar er nok likevel ikke brukbar ennå; men hvor er skutene som skulle være der med trådløs?
