Side:Nansen,Fridtjof-Gjennom Sibir-1940.djvu/184

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

franskmenn. Legges til Tyskland, Amerika, Italia, Japan og Kina så blir det sju.

Vostrotin var ikke kry av tilstanden i sitt land hva opplysning og aviser og åndelige forbindelser angår. Til sammenligning tenkte han på hva som hendte ham i Norge i 1899 Han hadde da vært på Murman-kysten i Alexandrovsk for å vente på admiral Makárov med «Jermak» som ikke kom.

På tilbakeveien kom han til Hammerfest og på en spasertur utenfor byen gikk han inn i en liten hytte for å få noe å drikke. Han traff bonden eller fiskeren som bodde der, og fikk riktig god melk. – Han spurte om nytt fra verden. Mannen, som kunne tale russisk, svarte at Dreyfus-prosesser var tatt opp igjen, og han ga Vostrotin alle enkelthetene i sakens gang. Vostrotin fant forskjellen vel stor mellom denne fattige fiskeren i ødemarken i Norge, som stadig leste sine aviser og kjente enkelthetene i Dreyfus-prosessen, og de velstående handelsmenn i Sibir, som ikke engang visste hvem deres land var i krig med når de selv ble innkalt til fanene.

Her i Sibir er det forresten ikke alene det at det ikke et aviser; men om det var, så ville bare en liten brøkdel av folkene kunne lese dem.

I stillhet grublet jeg på om de likevel taper så meget på dette som folk alminnelig tror, tenk for alt det grumset som de slipper for, og all den slimete politikken som de spares for å komme nær. Men jeg sa ikke det høyt.

Tirsdag 9. sept. Vi hadde ikke gått langt ut fra munningen av Kureika neste morgen, før vi fikk så tett tåke at vi måtte ankre. Vi kunne ikke se stranda like inn for oss. Det var ølrøyk som kommer når dampene fra det varmere elve-vannet fortettes i den kaldere luften. Så snart solen etter noen timer fikk mer makt klarnet det igjen, og vi kunne gå videre, og ved middags-tider hadde vi det herligste vær med solskinn. – Vi så da i nord for oss en blå skogklædd ås inne i landet. Det måtte være nord for Kureika. Den var lav; men likevel var det da virkelig en ås som hevet seg over sletta – den første vi har sett på hele reisen opp Jenisei, når da unntas den lille haugen ved Dudinka.