de kan. Det er tungt, og de har gjerne brede belter av never rundt livet, som de trekker med. Når kalven nærmer seg stranda, vasser gjerne en av dem ut for å passe på så den går riktig og fisk ikke skal slippe unna. De fikk noe fisk I trekkene, mest muksun mens vi var der; men meget var det jo ikke.
Ellers var de ikke større nøyd med fisket i år. De hadde fått noe seld for noen dager siden, og det tegnet godt, mente de, før tre hvitfisk kom blåsende opp elva; men så var det blitt dårlig igjen. Også her møtte vi den samme overtroen: at det er hvalen eller hvitfisken som driver fisken inn til land og opp elva, men som altså også kan jage den ut igjen. Disse hvitfiskene var ennå ovenfor, mente de; for de hadde ikke sett dem gå ut igjen. Iallfall hadde det jo sin interesse at hvitfisken altså går så langt opp i denne elva. Selen, «snadden», skal ofte gå like langt opp som den.
Her så vi også en sjelden stor og kraftig kjøre-hund. Den var i størrelse bortimot en liten Bernhardiner. De sa det var ikke ualminnelig at kjøre-hundene kunne være så store. De er sterke til å trekke, men ikke så raske som mindre og kraftige hunder.
For første gang møtte jeg her en Jenisei-ostjak. Han hadde et tørkle bundet om hodet som et kvinnfolk etter deres vanlige skikk. Han hadde utstående, markerte øyenbryn, sort munnskjegg, lys, brun hud og langt sort hår, lignet mest en tater og var helt forskjellig fra de innfødte vi hittil hadde sett. Det var også et par ostjaker der, sa de, og så en jakut, men de var just ute på fiske. De var leide folk som arbeidde for de russere som drev fisket der.
En samojed så vi også, han hadde en gammel stiv filthatt på og lignet helt en japaner. Han var av fattige foreldre og var kommet nordfra til russere et sted lenger sør ved elva. Der hadde han også gått på skole og hadde lært å lese og skrive, ble det fortalt, og han hadde nå mest glemt samojedisk, sa han. Han syntes å være merkelig gløgg, og var oppkjøper av fisk her for kjøpmannen ved handelsplassen lenger sør, den han kom fra.
