— og så løfte seg opp på kanten etter disse. Deretter kom hunnen, den måtte også løftes, og så var vi hjulpet begge to for denne gangen.
Det gikk nå igjen litt flatere bortetter et stykke, og så i susende fart ned på et nytt vann. Forbi det var det igjen en kløft, verre enn den første. Etter mye klyving kom jeg også forbi her, og nådde et tredje vann.
Men nå begynte jeg å ane uråd for alvor; skjønt jeg kunne heller ikke få i hodet at jeg hadde gått galt, og selv synet av bjerk overbeviste meg ikke. Men da jeg ved ennen av vannet fant stor bjerke-skog, og på en høyde bortenfor sto foran et flere hundre fots dyp, og så ned i det mørke sluk av en trang dal med skog på begge sider, og et nytt vann, ja så forstod jeg grant at jeg var kommet ned mot Sogn, og kunne ikke være langt fra Kårdal (i Flåmsdalen) . Men dit gikk jo ikke min vei, jeg skulle over Vosse-skavlen — derfor helt om igjen, jeg fikk søke ly i Grøndalssetra den natten.
Det verste var å skulle opp de kløftene jeg nettopp kom fra; men var jeg kommet ned, kom jeg vel også opp.
Det mørknet alt, klokka nærmet seg seks, stjernene sitret blekt på det blå hvelv. Jeg kløv i en fjell-vegg; snøen var hard og glatt, glapp det her, bar det lukt i fossen unner. Det ble brattere og brattere; men så hang skavlen utover, det var så vitt jeg nådde opp over den. Stokk og ski ble hogd godt ned. Jeg
