på kulturen, legger Europa i ruiner — til fordel for hvem???
Det er som et skred, mer og mer soper det med seg på sin vei mot avgrunnen, — trær, skoger, hus, gårder. Det øker og øker i forferdelse; alle vet at det må begrave hele dalen; men ingen makt kan stanse det, det må ha sin gang . . .
Og hva slåss de for? Makt! bare makt! iallfall de som begynte . . .
Kunne det så bli annerledes? En kultur som setter makt som folkenes høye mål, kan ikke bære menneskeheten fram, den måtte til slutt føre hit — mot unnergangen . . .
Kravet var blitt det fri, hensynsløse kapprenn — mellom individer som mellom stater — mot materiell framgang for enhver pris, ytre makt, — glans, — for individ og for stat.
For å nå målet gjalt for folkene ikke hensyn til a’ent enn seg selv. Idealer, moral kunne med hellig rett trampes unner fot så sant ens folk hadde fordel av det. Da kunne høytidelige løfter brytes, det kunne lyves, bedrages, myrdes med list og svik. Da blir den mann forræder som ikke vil bruke et hvilketsomhelst middel for å ødelegge sitt folks motstandere. Ja, hvis nødvendig, fikk det ikke hjelpe om en ødela den øvrige menneskehet, så sant ens eget folk trengte plass . . .
Feltropet er: ned med alle andre, når bare vi kommer opp!
