dagen som stiger. Oppe på ankeret sitter Ove Hjort og synger «Fagre dal.» Hans slanke skikkelse tegner seg mørkt mot himlen og den lyse havflaten forut.
Men klokka er straks fire, jeg må igjen ned og unnersøke vannet, om det blir varmere mot Golf-strømmen, eller om det er de samme merkelige vekslinger som før . . .
Det er fremdeles det samme blanningsvann.
Deroppe seiler tjuvjoene. En enkelt gang kommer en krykkje, da stuper de ned over den i vill jakt til det forpinte dyret må legge seg på vannet. Ellers har jeg her ofte sett tjuvjoene selv nedverdige seg til å fiske noe i vannet, når de ingen krykkjer har i nærheten.
Se der kommer Ove Hjort med gitaren syngende:
«Fade jum, fade jum, sade konungen,
fade jum sade hanses majestät,
— — — — — — — —
och så dog den beskädliga konungen
och till himlanes salar han far
där englane viftar med svansen
så förbaskade trävlig som dom har» — —
Og så synger han om «Dolce Napoli» og «I månens sølverglød» . . .
Men der ute er det hval-blåst. Et parr storhvaler går samme vei som vi østover.
