Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/62

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


SLIT

O

nsdag den 1. mai. ÷ 24,8°. «Jeg fikk halvsålt finnskoene med

seilduk idag, så nu håper jeg de skal holde en stund. Jeg er igjen kar på benene og har to par finnsko, så ett kan tørre sig i solen for en gangs skyld. De har vært våte under hele ferden, og det har også tatt stygt på dem.» Men isen begynte å bli slem nu, og dagsmarsjene blev korte.

Torsdag den 2. mai øket vinden litt efter litt og nådde op i en 9—10 m. i sekundet. Isen blev slem med råker og skrugarer, og et rykende snefokk gjorde ende på siktbarheten. Det blev vanskelig å rote sig frem, så det eneste fornuftige var å slå leir, når det bare var noenlunde le å finne for denne vinden. «Dette var lettere sagt enn gjort i snefokket; men til slutt lyktes også det, og vel tilfreds med å være kommet inn under tak nøt vi vår fiskegratin og krøp i posen, mens vinden rusket i teltveggen og la snefonner op rundt omkring den. Vi hadde måttet slå leir like ved siden av en ny skrugar. Det var ikke nettop så heldig, da vi jo kunde vente skruing i den, men vi hadde ikke noe valg, der var ikke annet le å finne. Allerede før jeg sovnet begynte det å knake i isen under oss, og snart skrudde det med de velkjente sett bak oss i garen. Jeg lå og lyttet om der blev noe av det, og om vi skulde bli nødt til å tørne ut og flytte før isblokkene veltet inn over oss; men mens jeg lydde på denne larmen, som jeg kjente så altfor vel, sovnet jeg, og drømte om et merkelig jordskjelv. Da jeg våknet igjen noen timer efter, var alt stilt; jeg hørte bare vinden som rusket i teltet og rumsterte utenfor, og sneen som blev pisket mot teltveggen. — Om kvelden blev «Potifar» slaktet. Vi har nu seksten hunder igjen; det minker stygt, og enda har vi langt til land.»