PÅ HJEMVEI
Tirsdag den 9. april. Igår var altså vår første marsj på hjemveien.
Vi ventet samme uhyggelige is; men til vår forbauselse hadde vi
ikke gått langt før vi kom inn i tålelig godt lende, som stadig blev
bedre, og med få stansninger drev vi på å gå uavlatelig. Skrugarer
møtte vi visstnok; men de lot sig alltid nokså lett omgå; og frem kom
vi. Vi drog avsted omkring klokken 2 igår eftermiddag, og holdt på
til klokken 1 idag morges.»
«Torsdag den 11. april. Bedre og bedre. Fant bare vakre sletter igår med noen få skrugarer, som var lette å slippe forbi, og så noen råker med tynn is, som gav oss en del mer bryderi. De strakte sig imidlertid noe så nær i samme retning som vår kurs (den er nu S 22° V misvisende, eller rettvisende omtrent VSV), så vi kunde følge langsefter dem. Til slutt måtte vi dog over, og det gikk godt, om den tynne ny-isen også bølget mer enn ønskelig var under oss og kjelkene. Endelig ut på eftermiddagen igår møtte vi nok en råk, som vi vilde gå over på samme vis. Med den første kjelken nådde vi så noenlunde uskadd over. Med den andre var det verre. Ikke før var de første hunder i spannet kommet ut på det farligste stedet hvor isen var tynnest og hvor der var trengt noe vann op på den, før de stanset og forsiktig dyppet labbene bort i vannet; så bar det igjennem med én — han plasket og brøt isen under sig for å komme op, den begynte å synke under vekten av de andre hundene og av kjelken, vannet flommet innover. Hurtigst mulig måtte jeg trekke kjelke og dyr tilbake og drive dem inn til den faste isen igjen, og det lyktes også med alt i god behold. Enda et forsøk gjorde vi, på et annet sted — jeg sprang foran på ski og lokket hundene fort efter, og Johansen drev på bak. Men det gikk ikke bedre;
