på. Tilslutt var vi da i vår kjære pose, og primusen surret koselig. Men så, for å sette råke på motgangen, skulde det hende at den ikke vilde brenne. Jeg undersøkte den på alle kanter, men fant ingen feil. Johansen måtte igjen ut i kajakken efter reservebrenner og verktøi, mens jeg funderte. Endelig fant jeg ut at der var kommet is under lokket og at det derved opstod en lekkasje. Det var straks rettet, så kom der da fyr igjen. Da ertesuppen tilslutt var kokt klokken 5 om morgenen, smakte den usigelig godt. Nu klokken 3 om eftermiddagen tørner jeg ut igjen for å koke. Gud skje lov, godt og varmt har vi det da iallfall i posen; ellers vilde dette liv være uutholdelig.»
«Søndag den 31. mars. Igår kom da endelig det efterlengtede væromslag med sønnenvind og stigende temperatur. Idag tidlig var det ÷ 30°, hvad vi hilser som hel sommer. — På grunn av disse lovende utsikter var det i løftet stemning vi drog avsted igår, med vinden i ryggen, over god is. Og fort kom vi frem, og godt så alt ut. Da blev vi stanset av en råk som åpnet sig nettop idet vi skulde føre den første kjelken over. Den fikk vi såvidt over på den andre siden; men da vi skulde tilbake igjen og hente de andre, veltet et stort isstykke under Johansen, og han falt i vannet med begge benene. Imens videt råken sig stadig ut, og jeg gikk opefter og gikk nedefter og speidet efter en overgang uten å finne noen. Der stod vi — med en mann og en kjelke på den ene siden og to kjelker og en mann på den andre, og det tilmed en våt mann, og så en råk som gapte mer og mer imellem oss. Og kajakkene kunde ikke brukes for øieblikket — de utallige ganger kjelken. hadde kantret i skrugarer og annen stygghet, hadde ispigger og skarpe kanter skåret hull på kajakk-trekkene. Det var lystelige utsikter for natten: å bli liggende, jeg med teltet på den ene siden, han kanskje stivfrysende på den andre. Langt om lenge fant jeg ved en lang omvei et sted hvor jeg slapp over, og fikk så kjelkene sammen igjen. Men vi kunde ikke fortsette lenge, vi måtte slå leir — Johansens nederdel var nu bare is; dessuten var hans vindbukser blitt så flengt at de måtte bøtes.»
«Tirsdag den 2. april. Der er mange slags vanskeligheter å overvinne på denne ferden; en av de verste er hver dag å bli klar til å reise fra leirplassen, for alle de småting som må gjøres. Enda jeg var oppe for å koke før klokken 7 søndag kveld, kom vi likevel ikke flott før
