humpete isen; efter kom kjelken med min kajakk. Hundene lærte snart å følge; men for hver ujevnhet stanset de, og hvis en så ikke bare ved et tilrop kunde få dem alle til å ta i igjen på én gang og få kjelken over, måtte en tilbake for å banke dem eller hjelpe dem, alt efter som omstendighetene kunde være. Johansen fulgte så bakefter med de to andre kjelkene, snart skrikende til hundene at de måtte dra på, snart bankende, snart slitende på kjelkene over de slemme skrugarene. Det lar sig ikke nekte at det var en mishandling av de stakkars dyrene som en ofte må tenke tilbake på med gru. Det kan grøsse i mig når jeg minnes hvorledes vi ubarmhjertig kunde drive dem frem med tykke askestokker når de var stanset av tretthet, næsten uten evne til å røre sig lengere; det kunde skjære en i hjertet å se dem; men en vendte helst øinene bort og gjorde sig hård. Det var jo nødvendig. Frem måtte vi — for det måtte alle andre hensyn vike. Det er vemodig ved slik en ferd at en systematisk dreper alle bedre følelser og bare levner den hårdhjertede egoist igjen. Huff, når jeg tenker på alle de prektige dyrene som slet for oss så lenge de kunde røre en muskel, tro og uten å knurre, som aldri fikk takk, sjelden et vennlig ord, og daglig krympet sig under våre piskeslag, inntil øieblikket kom da de ikke kunde mer og døden befridde dem fra deres pinsler; når jeg minnes hvorledes de én efter én måtte late livet der oppe på de øde ismarkene som var vidne til deres troskap og opofrelse, — da kan der komme stunder av bitter selvbebreidelse.
Det gikk så meget tid for oss to alene bare med å slå leir, mate hundene, slakte dem, koke og greie sig om kvelden, og så bryte op og stelle sig i stand om morgenen, at det var vanskelig å få døgnet til å slå til, når en skulde gjøre ordentlige dagsmarsjer og dessuten få den søvn en trengte om natten. Men nu da nettene blev lyse, var det heller ikke så meget om å gjøre å holde døgnet, — vi drog avsted når det passet sig, hvad enten det var natt eller dag, stanset igjen efter som det høvde, og tok den søvn som kunde være nødvendig for folk og dyr. Som regel holdt jeg på at dagsmarsjene burde vare ni til ti timer. Midt på dagen hadde vi gjerne en middagsrast med litt å bite i, sedvanligvis noe brød og smør, med litt pemmikan eller leverpostei. De var sure disse middagene; vi søkte oss gjerne en god plass med le og pakket oss ganske inn i våre ulltepper, men like fullt bet
