effekt, og vi lot derfor den store mine springe. Men den «gjorde vei i vellingen». Det gav et sådant sjokk i skuten at et av maleriene og et gevær danset ned på gulvet i salongen, og uret i min lugar blev slengt ned av veggen. I maskinen skranglet det nok også bra, efter som Amundsen fikk knust en flaske og et lampeglass. På isen gjorde skuddet så god virkning at skuten næsten blev løst med én gang; den hang nu bare litt for og akter. Med litt mer arbeide kunde vi fått den helt løs samme aften; men jeg lot den bli hengende for å slippe strevet med fortørning. Vi tok oss i steden en liten ekstraforpleining efter kveldsmaten; vi syntes at vi hadde gjort våre saker så godt den dag at det fortjente en belønning.
Næste morgen sprengte vi bort isen som bandt forut. Selv tok jeg en lense og begynte å hakke løs på den is som holdt akterstevnen fast. Jeg hadde neppe holdt på med det i mer enn 4—5 minutter før skuten plutselig tok en «raus», sank litt dypere med akterenden, og ség ifra iskanten, inntil fortøiningen blev tott. Skuten lå nu omtrent 6 tommer høiere med baugen enn da den frøs fast om høsten. Så var «Fram» altså fri og parat til å forseres frem gjennem isen så snart forholdene tillot det. Men ennu var det ikke mulig å komme av flekken.
Allerede i mai hadde det av og til vist sig hval og snadd omkring i råkene, likesom også en og annen sjøfugl hadde innfunnet sig. I juni og juli blev det mere dyreliv omkring oss, så vi snart med liv og lyst kunde ta fatt på jakten. Vi skjøt utover sommeren ikke bare en mengde havhester, teister, tyvjoer, alker og alkekonger, men også et par ærfugl, ja endog to brednebbede snepper. Av snadd skjøt vi også en hel del, men vi fikk bare tak i 6 stykker; de andre sank så fort, at vi ikke nådde dem tidsnok. Det sier sig selv at vi med glede grep enhver leilighet til å gjøre jaktutflukter, aller helst når det gjaldt bjørn. Det var jo ikke så ofte den gjorde oss den ære å vise sig; men dess større var spenningen og interessen, når dens ankomst blev meldt. Da blev det liv i guttene, alle kom i en fart på benene for å gi gjesten en passende mottagelse. Alt i alt nedla vi i løpet av sommeren 16—17 voksne bjørn. En unge tok vi levende, men måtte snart slå den ihjel, da den holdt et forskrekkelig leven ombord.
En natt i begynnelsen av juni, da Hendriksen skulde bort til observasjonshuset på isen for å lese av instrumentene, blev han plutselig
