strakte sig sydover så langt øiet kunde nå; men å vinne gjennem det 200 m. brede belte som skilte den fra oss var umulig, før den tykke sammenskrudde is slakket mere op. Vi gjorde derfor ennu ikke noe forsøk på å sprenge skuten løs, men anvendte tiden til forskjellig skibsarbeide, rigget op hvad der ennu ikke var i orden, gjorde dampspillet klart, efterså alt løpende tauverk og annet slikt.
I det hull i isen som logglinen var firt ned i og som stadig holdtes åpent, hadde vi anbragt hodene av de to bjørner, for at tanglopper (amphipoder) kunde pille kjøttet av dem for oss, et arbeide som de pleier å besørge både hurtig og vel. En dag da der viste sig en hel del tanglopper omkring bjørnehodene, fanget Scott-Hansen en slump av dem i en håv og lot dem koke til aftens for å skaffe oss riktig gjestebudskost. Men vi blev stygt skuffet. Det fantes ikke kjøtt på dette elendige krek, bare skall og tomhet alt sammen. Tok vi et par dusin i munnen ad gangen, og la godviljen til, var det jo ikke fritt for at vi merket en smak som minnet svakt om reker. Men jeg er iallfall redd for at var en henvist til å leve bare av tanglopper en tid, vilde en snart avta i vekt i en uhyggelig grad.
I de siste dager av mai blev utsiktene bedre for oss, da vinden gikk om til østlig og nordlig kuling. Isen begynte å drive så smått sydvestover og slakket samtidig mer og mer op, så vi den 29. mai så meget åpent vann med mørk luft over så langt vi kunde øine mot syd. Efter flere anmodninger bestemte jeg mig da til å gjøre et forsøk på å sprenge skuten løs. Kl. 1 em. tendte vi en mine på 50 kg. krutt. Den gjorde forbausende god virkning, rev op svære ismasser og sendte dem med god fart ut i råken. Vi fikk alle nytt håp, og det så virkelig også ut til at et sådant skudd til måtte være nok for å få skuten løs. Straks over middag gikk vi derfor i gang med å legge ut en annen stor mine 20 m. aktenfor stevnen. Det voldte utrolig møie å få hull på isen, så minen kunde bringes ned. Først boret vi et almindelig borehull; så forsøkte vi å sprenge det stort nok ved hjelp av små kruttminer, og siden med bomullskrutt — men ingenting hjalp. Så var det å prøve å utvide hullet med lenser, is-piler, damp, kort sagt med alle optenkelige midler. Men alt forgjeves. Isen hadde imidlertid slått så mange sprekker i alle retninger, på grunn av de mange miner som var avfyrt på samme sted, at vi antok at en stor mine i vannhullet
