doktoren fikk ikke egentlig meget å gjøre som læge. Av «tilfeller» inntraff kun noen bagateller; en frossen stortå, en smule gnagsår på et par av dens naboer, samt litt vondt i et øie — det var alt. Vi førte jo også et meget regelmessig liv, med døgnet passende fordelt mellem arbeide, mosjon og hvile. Vi sov godt og spiste godt, og det voldte oss derfor ingen varig sorg da vi den 7. mai blev veid og funnet for lette. Men svinningsprocenten var ikke stor; den samlede vekt var bare 3,5 kg. mindre enn forrige måned.
En sykdom hadde vi dog å trekkes med, en smittsom sykdom tilmed, men ellers ikke av noen farlig natur. Det blev nemlig en motesykdom, eller om man heller vil, en motesak ombord på «Fram» å barbere sig i hodet. Det skulde være et probat middel til å skaffe sig flere hår at man først omhyggelig barberte bort de få strå som ennu prydet de mindre hårfagres isser. Juell begynte, og så var fanden løs; en efter en av de fleste andre fulgte eksemplet. Som forsiktig general ventet jeg først en stund, for å se hvordan det gikk med spiringen på mine kronrakete kameraters hoder. Og da buskaset ikke blev tykkere og tettere enn før, foretrakk jeg et middel som doktoren ordinerte: å vaske hodet én gang daglig med grønnsåpe, og så gni det inn med en salve bakefter. Men for å få dette til å virke så meget inderligere på hårbunnen fulgte jeg de andres eksempel og barberte mig i hodet noen ganger. Selv tror jeg ikke at kuren hjalp; men Pettersen hadde en annen mening. «Ta mig tusan, om inte kaptenen har fått förbannadt tjocka och täta borstar i skallen etter den där hårkonsten,» sa han en gang siden, da han klippet mig.
17. mai oprant med det deiligste vær som tenkes kunde: Tindrende klar himmel, blendende solskinn, 10—12 graders kulde, og næsten vindstille. Solen, som på denne tid av året aldri gikk til hvile, stod allerede høit på himmelen, da vi kl. 8 om morgenen blev vekket av et kanonskudd og høitidelig orgelmusikk. I klærne kom vi med større fart enn vanlig, slukte frokosten, og forberedte oss i den livligste spenning på «de ting som skulde komme» — festkomiteen hadde jo vært i ivrig virksomhet dagen før. På slaget 11 samlet de forskjellige korporasjoner sig under sine faner og merker, og blev anvist sine plasser i «det store flaggtog». I spissen gikk jeg med det norske flagg, så Scott-Hansen med «Fram»s stander, derpå fulgte Mogstad med
