Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/254

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


HJEM

S

øndag den 26. juli. Endelig er skuten kommet! Jeg våknet i

morges ved at en rusket mig i benene. Det var Jackson som med gledestrålende ansikt sa at «Windward» var der. Jeg tumlet op og så ut av vinduet. Der var hun like utfor iskanten, dampende langsomt innover for å finne plass å fortøie på. Underlig igjen å se en skute. Hvor høi riggen syntes! Og skroget, det var som en ø . . . Ombord var bud fra den store verden langt borte.

Der var almindelig røre. Alle mann på benene, i lette kostymer, for å stirre ut av vinduet. Jackson og Blomquist for avsted så snart de hadde fått på sig klærne. Men det varte ikke lenge før Blomquist kom hesblesende tilbake, sendt av den elskverdige Jackson, for å fortelle at alt stod vel til hjemme hos mig, og der var intet hørt om «Fram». Dette var det første Jackson hadde spurt efter. Jeg følte mig lett som en fjær.

Da jeg nærmet mig skuten, blev jeg hilst med jublende hurraer av hele mannskapet, som var samlet på dekket, og der fikk jeg en hjertelig mottagelse av den prektige kaptein Brown, «Windward»s fører, av skibets besetning, og av Dr. Bruce og Mr. Wilton, som begge skulde overvintre hos Jackson. — Vi kom ned i den rummelige og koselige kahytten, og alle slags nyheter blev slukt av lyttende ører, mens en ypperlig frokost med friske poteter og andre delikatesser gled ned forbi en gane som trengte mindre for å tilfredsstilles.»

Det var i sannhet merkelige nyheter vi fikk. En av de første var den at nu kunde de fotografere folk tversigjennem dører som var flere tommer tykke. Jeg må tilstå jeg spisset øren ved den meddelelse. At de kunde fotografere geværkuler som satt inne i kroppen på folk var