lang med de to; på én time og tyve minutter var de fremme ved Johansens telt. Om kvelden holdt da disse tre, likesom vi ombord, stor dobbeltfest for solen og 84-graden.
Næste morgen drog tre av oss avsted for å hente kjelkene. Nu da det bar mot skuten, trakk hundene betydelig bedre enn før, og på kort tid hadde vi nådd skuten hvis det ikke hadde vært for en lang råk som vi ingen ende kunde finne på. Til slutt lot vi kjelkene bli igjen, krabbet over med hundene på en del løse isstykker, og gikk ombord. Igår gjorde vi to forsøk på å hente kjelkene hit; men det hadde tydeligvis vært bevegelse i råken, ny-isen var så tynn at vi ikke torde stole på den. Idag har vi endelig fått dem ombord, og nu skal vi, forhåpentlig for siste gang, stelle oss i stand til reisen. Jeg vil nu beregne den på kortest mulig tid, ha lette kjelker og fare så raskt som ben og ski vil bære oss.
Jeg har veid alle hundene og tror vi skal holde det gående i henved 50 dager ved å fø dem på hverandre; når jeg så dertil tar hundeproviant for omkring 30 dager, skulde vi altså kunne fare med hunder i 80 dager, og på den tid synes jeg noe må kunne nåes. Så har vi proviant for 100 dager til oss selv. Dette skulde tilsammen bli omkring 220 kilo på hver kjelke når vi tar tre, og det måtte kunne klare sig godt med et forspann av ni hunder foran hver.»
Og så var det da igjen en travel tid, med nye forberedelser og nye forbedringer.
«Onsdag den 13. mars. 84° n. br., 101° 55’ ø. l. Dagene er gått med å ruste sig ut påny. Nu er alt i orden. Tre kjelker står ferdigsurret der ute på isen. De er forsterket på alle måter, med jernbukker mellem fløitstokkene og fjetrene; fløitstokkene er forsvarlig styrket med ekstra askestykker som er surret til oversiden av dem, og på undersiden er de beskyttet av langsgående bord. I eftermiddag prøvde vi hundene og den nye kjelkelasten; det gikk som ingenting, og nu drar vi avsted for siste gang, med solen oppe, og med godt mot i forvissningen om at vi går mot stadig lysere tider.
Ikveld har her vært stor avskjedsfest igjen, med mange hjertelige taler, og imorgen tidlig bryter vi op snarest skje kan, bare ikke natterangelen vil sinke oss litt. Jeg har i kveld gjort noen tilføielser i en efterskrift til Sverdrups instruks.»
