I VINTERHI
Om kvelden den dagen – 28. september – flyttet vi endelig inn
i vår nye hytte. Men det blev en kold natt, den første vi hadde
der. Hittil hadde vi jo hele tiden ligget sammen i én pose, og selv
den vi hadde laget ved å sy sammen de to ullteppene våre, hadde
vært noenlunde tilstrekkelig. Men nu mente vi at det ikke skulde
være nødvendig å ligge i fellespose lenger; når vi brente tranlamper
i hytten, skulde vi få den så varm at vi godt kunde nøie oss med å
ligge på hver vår køi med et ullteppe over oss, og følgelig hadde vi
sprettet posen op. Lamper fikk vi ved å bukke op kantene på noen
nysølvplater, fylle dem med knust spekk, og så legge noen tøistykker
fra bandasjene i apoteket op i dem til veker. De brant utmerket, lyste
også så godt at vi syntes det var koselig å se på. Men nok til å varme
hytten, som ennu var nokså utett, var og blev det ikke, og vi lå og
frøs og skalv hele natten; vi syntes mest det var den sureste natt vi
hadde hatt. Næste morgen smakte frokosten fortreffelig, og det var
meget kokende bjørnebuljong vi kjørte i oss for å få litt varme i
kroppen igjen. Vi tok straks og forandret det, slik at vi langs bakveggen
av hytten fikk istand en brisk så bred at vi kunde ligge begge ved
siden av hverandre; ullteppene blev sydd sammen igjen, bjørnefelder
bredde vi under oss, så vi efter omstendighetene lå godt, og vi gjorde
ikke oftere forsøk på å skille lag om natten. Det var ikke mulig å
få underlaget noenlunde jevnt med de kantete, knudrete stenene som
var det eneste som stod til vår rådighet, nu da alt var frosset, og hele
vinteren lå vi derfor og kastet og vred på oss for å få et tålelig leie
innimellem alle knultrene; men hårdt var det og blev det, alltid var
vi ømme på flere steder av kroppen, og det gikk så vidt at vi fikk
